”I skogene heime er det liv” skrev vi i 1998, første gang spillet ”Synger noen, er det bare vinden” ble satt opp på husmannsplassen Kjelvik i Sørfold. ”Men du må tørre å være stille, tørre å kjenne etter at det lever, da er de der, heksene, trollene, huldra. Da kommer de krypende” Og det gjorde de, den gangen og sommeren etter og så annethvert år siden da. Spillet om jenta på Kjelvik gård som blir med barn og som i desperasjon setter barnet ut i skogen for å dø, får atter nye former og nytt liv.
På husmannsplassen Kjelvik møter vi folk på gården, i arbeid og til fest. Ei ungjente lar seg forføre av en omreisende dreng, og jenta blir med barn. Hun holder det skjult for sine omgivelser, og ser ingen utvei når det endelig kommer. Hun setter det ut i skogen for å dø. Ved huldersteinen, der hun legger barnet, vet folk at det ligger en utbor fra før, det er enda et barn som ble satt ut for å dø. Det ingen vet, er at disse to barna har samme far. Denne utborens mor maktet ikke sorgen og tok i fortvilelse sitt eget liv, hun spøker nå på gården, og forsøker å advare jenta mot drengen.
